ý

Home
Centre for Women's and Gender Research

Warning message

There has not been added a translated version of this content. You can either try searching or go to the "area" home page to see if you can find the information there
Formidling

Et reisebrev - i solidaritet fra London

Stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnforskning, Sunniva Árja Tobiasen, er på forskningsopphold ved University of Westminster i London. Under kan du lese deres reisebrev fra oppholdet.

En person i jeansjakke, blått sjal og med en rød veske som poserer ute ved et Progress Pride-flag som inkluderer et intersex-symbol
Sunniva Árja Tobiasen i Chelsea Physic Garden i forbindelse med en omvisning under Queer History month.
Photo:
Francis Ray White

Main content

Våren 2017 satt jeg og skrev min bacheloroppgave om solidaritet innenfor feminismen og diskuterte det å bygge fellesskap basert på likhet i identitet eller opplevelse, felles fiende eller sak. Dette var våren da Donald Trump hadde blitt valgt som president i USA første gang. Jeg visste ikke da at jeg åtte år senere igjen skulle tenke på solidaritet og fellesskap noen måneder etter at Donald Trump ble gjenvalgt i USA.

Denne gangen sitter jeg i London og jobber med min doktorgradsavhandling om kjønn, seksualitet og tjukkhet[i]. Siden dette er mitt første reisebrev vil jeg skrive om noe som opptar meg, utover mitt eget forskningsprosjekt, nemlig solidaritet og det å praktisere solidaritet når det koster, ikke bare når det er komfortabelt. Et reisebrev skal gjerne inneholde skildringer fra reisen og jeg vil gi noen slike, men det som skjer i verden virker akutt viktigere enn det som skjer i min lille boble i London.

En bok og en kopp på et lilla underlag
Photo:
Sunniva Árja Tobiasen

Bildet over er fra 5. april 2017 da jeg skrev bacheloroppgaven, redigert på Instagram.

Det har vært et opprop om solidaritet med utsatte forskere og akademikere i USA som nå mister eller står i fare for å miste økonomisk finansiering til viktige forskningsprosjekter. Samtidig har det vært en pågående diskusjon om solidaritet med palestinerne, og hvorvidt (nye) rektorer vil støtte en akademisk boikott av Israel. På en annen kant i det politiske landskapet og nærmere min egen forskning, så har jeg også registrert debatten i Danmark omkring borgerforslaget som fremmer en lovendring for å beskytte tjukke folk mot vektdiskriminering[ii].

Jeg anbefaler å ta en lytt til de danske legene Rasmus Køster-Rasmussen og Christian Vøhtz som snakker om borgerforslaget[iii]. Det handler om å skrive inn kroppsstørrelse og vekt som en del av det kroppsmangfoldet som skal beskyttes mot diskriminering. Flere av forfatterne bak den danske rapporten Vægtstigmatisering som ble publisert i 2024 er de samme som fremstiller borgerforslaget[iv]. Dette er alle diskusjoner om solidaritet på politisk nivå, institusjonelt nivå og individuelt nivå – og hvorfor solidaritet er viktig i alle tilfeller, særlig når det koster oss noe. Jeg tenker ikke at disse temaene er separate fra hverandre, og jeg håper du vil ta deg tid til å lese.

Makt til å definere hva som er viktig, virkelig og meningsfylt

I bacheloroppgaven skriver jeg: «En av mine første forelesere sa at det er sosiologiens oppgave å avdekke skjult makt. Det ligger makt i å definere hva som er viktig, virkelig og meningsfylt.» Min interesse var solidaritetens grunnlag, ikke praksis eller historie, og jeg lente meg da på David Featherstones’[v] definisjon i min forståelse av solidaritet:

I define solidarity as a relation forged through political struggle which seeks to challenge forms of oppression. (...) Solidarity has often been understood as being about likeness. This approach obscures the importance of solidarities in constructing relations between places, activities, diverse social groups. This can involve the cementation of existing identities and power relations. It can, however, as frequently be about the active creation of new ways of relation. It is through being attentive to such relations that the dynamism and inventiveness of solidarity can emerge.

Jeg tror én grunn til at jeg har tenkt på solidaritet og bacheloroppgaven min er mitt førsteinntrykk av London mens disse debattene om solidaritet har pågått. Dette er en storby med ca. 9 millioner innbyggere anno november 2024, noe som innebærer et stort mangfold av mennesker[vi]. Jeg har aldri vært i London før og er kanskje ikke den mest bereiste, siden kombinasjonen av manglende økonomi tidligere i livet og senere flyskrekk ikke er en god kombinasjon for å utforske verden. Som mange andre nordmenn er jeg mest bereist i Skandinavia og langs den tyske grensen, med en kjøreglad far og en godt spredt storfamilie i min barndom fra Finnmark til Flensburg.

Et gammelt ærverdig bygg, et stort klokketårn og en rød dobbeltdekkerbuss med blå himmel og lette skyer i bakgrunnen
Photo:
Sunniva Árja Tobiasen

Bildet er tatt fra Westminster Bridge og viser parlamentsbygningen, Big Ben og en klassisk rød dobbeldekkerbuss.

En fin ting med å bo et sted over lengre tid er at du får mulighet til å erfare en annerledes hverdag. Jeg bor nå et lite stykke utenfor London sentrum, med pendletid på omtrent 50 minutter fra dør-til-dør. Dette innebærer på det mest effektive en tur med «overground» og en tur med «underground», samt gåturen til og fra stasjonene. Jeg er imponert over kollektivtransporten i denne storbyen og den medfølgende reisekulturen.

Det er bemerkelsesverdig å flyte i en stor elv av mennesker som selvfølgelig holder til venstre fra perrong til tog, videre fra perrong gjennom stasjonen til neste tog, av toget og ut på gaten. Det er så stille, nesten ingen som snakker, og alle vever seg mellom hverandre og gjennom de ulike overgangene før vi sprer oss og går hver til vårt. Det er likefullt en oppmerksom stillhet. Folk tar hensyn, flytter og tilpasser seg, tilbyr setet sitt om en gravid person kommer ikledd en button hvor det står «baby on board», og tilbyr hjelp om noen har noe tungt å bære opp en trapp.

Jeg har sjelden sett et så stort mangfold av mennesker samarbeide så godt som på den kollektive transporten her. Det er selvfølgelig ikke en politisk sak for de fleste å ta undergrunnen til jobb, selv om kollektiv transport er en viktig politisk sak for fellesskapet. For meg som primært er vant med kollektivtransporten i Oslo, så har det vært merkbart hvor vant jeg er med at den enkelte reisende kun passer på seg selv. Jeg skal ikke rosemale London som problemfritt, men det er likefullt fint å være et sted hvor det tilsynelatende går an å navigere en slags oppmerksomhet overfor de ukjente man reiser ved siden av. Dette gir en opplevelse av medmenneskelighet også i en millionby.

En rad med klassiske engelske leilighetsbygg i bakgrunnen, et tre med rosa blomster i forgrunnen
Photo:
Sunniva Árja Tobiasen

Bilde fra nabolaget mitt i Hackney.

Utsatt forskning

Jeg har også hatt anledning å oppleve Judith Butler mens jeg har vært her i London. Jeg skriver oppleve, fordi det er en opplevelse å sitte i en stor sal sammen med et absolutt flertall av entusiastiske interesserte og et fåtall høylytte ‘hecklers’. Butler er en klok formidler, dynamisk vekslende mellom alvor og humor, samt rask med vittige responser på både gode spørsmål fra sin samtalepartner og fra bråkebøtter i salen. Butler[vii] har skrevet om og snakket til oss alvorlig om endringene i USA med Trumps andre runde som president og de utallige ordrene og direktivene som er blitt fremmet de siste månedene. Jeg følger flere stipendiater på sosiale media, og Katherine W. Bogen, som har et ph.d.-prosjekt ved University of Nebraska-Lincoln om partnervold med et fokus på biseksuelle kvinner, har snakket ut om dette[viii]. Bogen fikk sin økonomiske støtte kansellert fra The National Institute for Health (NIH) og leser høyt i sin video fra det som står i avslagsbrevet:

Research programs based primarily on artificial and non-scientific categories, including amorphous equity objectives, are antithetical to the scientific inquiry, do nothing to expand our knowledge of living systems, provide low returns on investment, and ultimately do no enhance health, lengthen life or reduce illness.

Det er et skremmende innblikk i de konkrete konsekvensene for forskning og akademia som de nye administrative og juridiske endringene i USA medfører, og det er heller ikke det eneste landet hvor særlig kjønn- og seksualitetsforskning og forskere er under press. Dette berører som sagt særlig meg og kollegaer som forsker på kjønn og seksualitet. Jeg ble nylig spurt om jeg ser for meg en fremtid i akademia, og jeg svarte ærlig at jeg ikke vet, siden det er slik stor usikkerhet. Det har lenge vært en ekstremt krevende arbeidssituasjon for stipendiater og ferske forskere med uforutsigbare og kortvarige jobbmuligheter; en situasjon som er belastende over tid. Men nå er det også en trussel om å i det hele tatt kunne forske på de temaene jeg jobber med. Nasjonalt fagorgan for kjønnsforskning[ix] kom med en uttalelse i februar hvor de blant annet skriver:

Trumps angrep på flere fagfelt, deriblant kjønnsforskningen, konstituerer et politisk angrep på den akademiske friheten og ytringsfriheten. Trump-administrasjonens aggressive utfall mot forskning og akademisk frihet er bare den foreløpige kulminasjonen av trender som har pågått over tid.

Det har vært flott å se og lese om en uttalt solidaritet med forskere i USA som nå opplever at deres forskningsmidler kuttes og stillinger står i fare[x]. Jeg har snakket med kollegaer fra flere høyere utdanningsinstitusjoner om hvordan vi kan alle bidra til å bygge solidaritet og sikre samarbeid for fremtiden. Jeg ikke bare håper, men forventer at vi i solidaritet vil fortsette å støtte opp om og skape muligheter for samarbeid og sikre viktig forskning som er særlig utsatt. At vi søker samarbeid med organisasjoner og på tvers av utdannings- og forskningsinstitusjoner, faglige fellesskap og kollegaer. For å låne Butlers[xi] ord om solidaritet:

When one denounces an injustice in order to show that one is a person who denounces injustice, whether or not we are effective, whether or not we are in solidarity with others, then we act only as individuals, and our denunciations fade almost as soon as they are enunciated. If my purpose is merely to show that I oppose emerging fascism, that is not quite enough. We will not make a new world through taking moral stances that only fortify individualism, and take us away from collective action.

Et annet eksempel på solidarisk kamp jeg har observert i Norge, særlig den siste tiden, er hvordan norske universiteter og høyskoler imøtegår krav om akademisk boikott på grunn av Israels ulovlige okkupasjon av palestinske landområder og umenneskelig krigføring overfor palestinere. Dette handler om å stå i solidaritet med palestinske universiteter, palestinske kollegaer og studenter.

Solidaritet er en intellektuell og akademisk plikt

De to største universitetene i Bergen og Oslo har denne våren gjennomført rektorvalg. Begge steder ble det etterspurt gjennom debatt og demonstrasjoner hvordan de ulike kandidatene stiller seg til solidaritet med palestinske kollegaer og studenter gjennom akademisk boikott. Jeg var ikke imponert over styret ved Universitetet i Oslo sitt nei til akademisk boikott av Israel i 2024, ei heller daværende rektor og styreleder Svein Stølen som uttalte: «Som institusjon er det vår oppgave – også styrets – å verne om den enkelte vitenskapelige ansattes akademiske frihet.»[xii]

Jeg vil hevde, i tråd med Butler, at vi ikke skaper en ny verden ved å ta avstand fra fascisme på måter som forsterker individualisme og tar oss bort fra kollektive handlinger. Under rektorvalgdebatt ved UiO og UiB nå i vår har kandidatene igjen tatt til orde mot akademisk boikott[xiii]. Som kollega Kjersti Aarstein sa da akademisk boikott ble diskutert ved et styremøte på Universitetet i Bergen i 2024, så er akademisk boikott krevende fordi akademisk frihet står sterkt: «Man skal ha tenkt seg nøye om, men i denne saken er det tungtveiende grunner til å boikotte.»[xiv]

Det er vanskelig å forstå hvorfor akademiske institusjoner ikke vil stå i eksplisitt solidaritet med ledelsen fra 15 palestinske universiteter som kom med sitt opprop allerede i november 2023, nå når vi vet hva Israel har gjort og fortsetter å gjøre mot palestinere på Gaza og Vestbredden. I denne konteksten er det ingen akademisk frihet å spore for palestinere, mens vi opprettholder muligheten for å samarbeide med institusjoner som Tel Aviv University som aktivt utvikler teknologi til den israelske hæren[xv]. Jeg vil gjengi her hva som står i det palestinske oppropet[xvi]:

We also hold Israeli universities responsible, as they have been indispensable to the regime of settler colonial oppression and apartheid, complicit in grave violations of human rights including developing weaponry, military doctrines, and legal justification for the indiscriminate, mass targeting of Palestinians. (...) We urge the international academic community to fulfill its intellectual and academic duty to seek the truth and hold perpetrators of genocide accountable. Israeli universities, complicit in human rights violations, should face international isolation. In unity and with unwavering determination, we declare that justice will prevail. We will not be silenced; we will resist, remember, and record.

Jeg håper mine kollegaer ved norske universiteter og høyskoler, sammen med studentene, vil fortsette å utfordre rektorer og de som leder og styrer våre institusjoner til å våge å være solidariske også når det ikke er komfortabelt. Når det koster litt ekstra å være solidarisk. Akkurat som det ikke er nok å bare flagge med Pride-flagget i juni uten å ha meningsfylt og vedvarende institusjonell støtte for utsatte skeive ansatte, studenter, samt kjønn- og seksualitetsforskningen gjennom hele året, så kan vi ikke bare ha solidaritet overfor palestinerne når det ser bra ut eller er komfortabelt.

Vi har som ansatte, studenter og institusjon en intellektuell og akademisk plikt i å holde de som utfører eller er støttespiller til overgrepet mot palestinerne ansvarlige. De utallige palestinske undervisnings- og forskningsinstitusjonene som har blitt totalødelagt, og studenter og ansatte som har blitt drept eller fordrevet, trenger at vi står høylytt og tydelig sammen med dem. Om vi skal snakke om makt til å definere hva som er «viktig, virkelig og meningsfylt» så er det vanskelig å forstå de som kan snakke om det som skjer i USA og om palestinernes situasjon, og i samme åndedrag fremme akademisk frihet uten akademisk boikott.

Makt til å definere hvem som er viktig

Jeg har hatt en fantastisk tid her i London, og jeg tar ingenting for gitt. Det har til tider opplevdes som absurd å ha det så fint når det er så mye forferdelig som skjer i verden. Hvis jeg kan gi en generell oppfordring til alle stipendiater og dere som jobber med stipendiater: Reis ut om du kan og hjelp stipendiater å dra ut i verden. Jeg ble sterkt oppfordret til å reise fra både senterleder og veileder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Jeg ble også tildelt prosjektstipend fra L. Meltzers Universitetsstiftelse slik at jeg kunne ha råd til et lengre opphold i London.

Vi trenger å bygge mer solidariske nettverk, ikke bare for faglige fellesskap, men fordi akademisk frihet ikke er garantert. For meg har det vært bekreftende å få etablere et tettere samarbeid med min veileder her i London som også forsker på kjønn, seksualitet og tjukkhet. Det er lite som er så faglig og personlig bekreftende som å få diskutere med noen som forstår hele konteksten til ens eget prosjekt og situasjon. University of Westminster og Centre for Social Justice Research har tatt godt imot meg og tiden her har gitt meg rom og tid til å tenke, lese og skrive gjennom en lengre og mer eller mindre uavbrutt prosess.

En rad med steinformasjoner (Stonehenge), grønt gress i forgrunnen og en skyet, mørknende himmel bak
Photo:
Sunniva Árja Tobiasen

Bildet er fra Stonehenge rett før soloppgang vårjevndøgn.

Jeg vil avslutningsvis dele om det som er nærmere mitt eget forskningsprosjekt, nemlig solidaritet med tjukke personer og en tjukkere solidaritet. I Danmark har det som nevnt blitt fremmet et borgerforslag om en lovendring som vil beskytte tjukke folk mot vektdiskriminering. Dette er en diskusjon som følger en trend vi ser flere steder i verden; nemlig å anerkjenne diskriminering basert på vekt og størrelse som noe vi trenger å ta på alvor.

Jeg følger også den offentlige diskusjonen om tjukke og slanking i Norge, hvor hvem som har definisjonsmakten viser seg raskt for dem som ser med et kritisk blikk. For å låne et spørsmål fra samfunnsdebattant og pensjonert slanker, Marianne Sæbø[xvii]: Hvorfor tviholder helsevesenet på livsstilsintervensjoner av typen «spis mindre, tren mer» i møte med mennesker med høy vekt – når forskningen viser at det ikke virker? Vi kan trekke dette spørsmålet enda lenger: Hvorfor er vi som samfunn så utrolig opptatt av og investert i å slanke folk for enhver pris? Jeg anbefaler å lese og lytte til det Marianne skriver og sier; hun gjør et viktig arbeid i å utfordre etablerte skadelige diskurser omkring tjukke og slanking, samt at hun løfter frem forskere og helsepersonell som representerer mer nyanserte og medmenneskelige perspektiver på disse temaene.

Det jeg har engasjert meg i de siste månedene er hvordan normer og (med)menneskelighet henger sammen. Jeg undersøker forholder mellom de normative (tjukke) kroppslige rammene for kjønn og seksualitet og (med)menneskelighet i lys av Butlers teoretiske rammeverk. Blant annet skriver Butler [xviii]om «intelligibility» og hvordan det å bli oppfattet og forstått som et likeverdig menneske er basert på normer som er sosialt konstruerte og opprettholdt. Det vil si om de som ansees som uforståelige (incoherent) er de som «feiler», eller oppfattes som normbrytende. Vi som samfunn dehumaniserer dem av oss som bryter med idealiserte kroppslige normer for kjønn og seksualitet på bakgrunn av mer enn vekt, størrelse og fasong. Tjukkhet er en bærer av negative forestillinger om helse, moral og verdighet. Dette er også viklet sammen med kjønn, seksualitet, rase/etnisitet, alder, klasse og funksjonsevne. Butler[xix] skriver i sitt arbeid om gjenkjennelse og anerkjennelse, og jeg vil dele et siste sitat:

If we struggle for rights, we are not simply struggling for rights that attach to my person, but we are struggling to be conceived as persons. And there is a difference between the former and the latter. If we are struggling for rights that attach, or should attach, to my personhood, then we assume that personhood is already constituted. But if we are struggling not only to be conceived as persons, but to create a social transformation of the very meaning of personhood, then the assertion of rights become a way of intervening into the social and political process by which the human is articulated.

Nå mot slutten av mitt opphold så tenker jeg på de som har makt til å definere hvem som ansees som viktig å kjempe for og som er verdige mottakere av vår solidaritet. Det er lett å se hvordan åpenheten om grusomhetene i Gaza har endret manges holdninger overfor palestinerne. Jeg tror at for mange så har palestinerne blitt menneskeliggjort for første gang. Når vi kjemper i solidaritet for akademisk boikott så sloss vi for rettighetene og tryggheten til palestinerne på bakgrunn av medmenneskelighet. Når de som styrer i USA avviser forskningen til stipendiaten Bogen og skriver at den ikke bidrar med økt kunnskap og ikke fremmer helse, forlenger liv og reduserer sykdom, så kunne de ikke tatt mer feil. Bogen og mange andre som driver med kjønn- og seksualitetsforskning ser mennesker og utfordrer de normene som marginaliserer og utestenger de normbrytende måtene vi kan ha en kropp eller leve våre liv.

En kamp mot diskriminering av tjukke, vektstigma og utdaterte holdninger i helsevesenet handler også om å bryte inn i forestillingene om hvem som ansees som viktig å kjempe for og fortjener vår solidaritet. Det er et uttrykk som sier «it hurts because it matters». Jeg tror ikke det trenger å gjøre vondt for at noe skal være meningsfylt, men om det koster deg noe å være solidarisk så er det desto viktigere at du praktiserer det. For verdien ligger i dem og det vi praktiserer solidaritet med, og den (med)menneskeligheten vi praktiserer gjennom vår solidaritet.

Jeg grugleder meg til å dra hjem. Jeg gleder meg til å forske videre, diskutere med kollegaer og etter hvert dele mer om prosjektet når tankene er ferdig tenkt. Det jeg gruer meg til er å forlate boblen mens jeg nyter solen, våren og mangfoldet her i London.

Et fargerikt utendørs veggmaleri av en bjørn i blå jakke som løfter en rød hatt
Photo:
Sunniva Árja Tobiasen

Paddington-graffitti ved Waterloo Station.

Referanser

[i] /skok/164926/en-tjukkere-kj%C3%B8nns-og-seksualitetsforskning

[ii]

[iii]

[iv]

[v] Featherstone, David, (2012) Solidarity. Zed Books Limited

[vi]

[vii]

[viii]

[ix]

[x]

[xi]Butler, Judith (2024) “Judgement, Freedom, Solidarity: Thinking with Arendt”, Journal of Italian Philosophy (7/24), s.212-230

[xii]

[xiii]

[xiv]

[xv]

[xvi]

[xvii]

[xviii] Butler, J. (1999). Gender Trouble: Feminism and the subversion of identity (10. anniversary ed). Routledge.

[xix] Butler, J. (2004). Undoing Gender. Routledge.